Litt forsinket kom den...

...men nå har alle fått den. PC-en altså, den bærbare. Og de heldige er selvfølgelig alle VG1-elevene på skolen, de som har kommet så langt som til videregående. De andre, de på VG2 og VG3 fikk den jo i fjor, eller til og med året før. Dermed kan vi bare gå i gang, ta i bruk dette vidunderet med skjerm og taster, bruke sosiale medier, tekstbehandling, power point og ikke minst vår tids"babelske bibliotek" som Erstad kaller internett i boka si om digital kompetanse i skolen (Erstad 2010:13). Lett som bare det altså. Så vi rusler inn i klasserommet, ja ikke rusler i den forstand, og egentlig åpner vi døra ganske bestemt. Vi vet jo det er behov for litt disiplin, og særlig akkurat i dag. Vi skal tross alt inn og konkurrere med 15 ny-oppslåtte dataskjermer, av noen kalt en godteriboks, som gir oss adgang til å plukke det beste (?) fra en hel digital verden. Et "god dag" møtes med lett ignorerende mumling, et par "hallo" men mest med lett stirrende blikk, helt forståelig naturligvis, første time med ny pc altså. Og den virker helt perfekt, er på trådløsnettet uten vansker. Ja,ja, ikke noe problem det selvfølgelig.., vi behersker jo facebook, twitter og kan det meste om nettets muligheter og farer, så da kan dette bare bli strålende; generere læring, øke handlingsrommet, løse problemer og bli et pedagogisk verktøy av dimensjoner. I hvert fall hvis vi bare kan fange elevenes oppmerksomhet et lite øyeblikk, vi innser jo at datamaskinen, en av mange digitale hjelpemidler som har rotet til vår pedagogiske praksis er kommet for å bli.....

Ok, kanskje kan det anes en liten skepsis i de få linjene ovenfor, og i irriterende vi-form til og med. Dersom det er noe i den, skepsisen altså, er den ikke myntet på datamaskinen, pc-en, mac-en eller hva vi måtte kalle den, men heller til hvordan vi velger å ta den i bruk. Eller kanskje til hvordan vi ikke velger å ta den i bruk? Vi har innført den, kan mye om den, men altså; har vi egentlig tatt den i bruk? Eller har den, som jeg har hørt noen si, heller tatt oss i bruk? Den er der, og da må den jo være på, tilgjengelig og på nett. Eller??

Nå hadde det selvsagt vært flott med en rask konklusjon, om hva som eventuelt er problemet og litt om hvordan vi løser det. Det enkle svaret på slikt er jo ofte en slags skolering, i form av kurs og utdanning, noe som relativt raskt sikkert løser de tekniske utfordringene. Men løser dette problemet, det virkelige problemet? Er forresten det virkelige problemet at vi ikke kjenner teknologien, eller ikke kan terminologien? For å være ærlig, neppe? Blogging, twitter, facebook eller hva det måtte være er jo for lenge siden tatt i bruk av elever, husmødre, lærere, håndverkere og prester. Men hvordan tar vi det i bruk på en pedagogisk akseptabel og relevant måte? Hvordan kan denne maskinen bli et verktøy? Det hevdes i flere sammenhenger at elever kan mer om pc-ens mange fortreffeligheter enn mange lærere. Utvilsomt dokumenterbart i noen tilfeller, og like utvilsomt direkte feil i andre. Men, til sammen har vi vel kunnskaper som dekker det meste eller? Så da blir igjen spørsmålet; Hvordan bruker vi vår pedagogoske kompetanse når vår tekniske innsikt skal omdannes til læring og kunnskap? Og, slik jeg ser det -hvordan arter den praktiske hverdagen seg for enkeltlæreren, når lokket på elevenes pc-er slås opp? Naiv spørsmålstilling? Mulig det, men ikke slik jeg ser det, heller relavant hvis det er riktig at møtet mellom lærer og elev er den viktigste faktoren for god læring.
Ok, på tide å stoppe eller så blir dette fryktelig langt, det er nok på tide med litt oppdaterende lesing. For, om ikke svarene finnes "der ute" finnes i hvert fall erfaringen. Både den gode og den dårlige.